Offergaver frem i lyset

Skikken med å gi votivgaver er lite kjent i norden. At pilegrimene i bønn om hjelp lover å ta med offergaver til sine hellige steder har alltid vært en sentral og uadskillelig del av pilegrimstradisjonene verden over. At vi i vårt land ikke lenger kjenner til denne gaveskikken, henger sammen med reformasjonens motstand og forbud mot hele pilegrimsvesenet. Gaveritualet ble etter reformasjonen betraktet som avgudsdyrkelse og gjenstandskristendom.

Har samlet i flere år

Terje Storli har gjennom flere år samlet votivgaver fra flere europeiske land. Samlingen teller i dag over 1000 numre og er vurdert som "meget interessant fordi den viser bredden og variasjonen i votivskikkene" (Anne Eriksen, professor i kulturhistorie UiO). Storli ønsker nå å formidle samlingen til et større publikum og har initiert en utstilling langs Pilegrimsleden i Kulturminneåret. Målet med utstillingen er å skape undring og ettertanke omkring en religiøs praksis som er fremmed for mange mennesker i et sekularisert Norge.

Nytt og gammelt

Utstillingen vil bestå av et utvalg fra samlingen samt at 14 norske samtidskunstnere har laget sine votivgaver og tolkninger av skikken. Disse to gjenstandskategoriene skal så bringes i spill med hverandre. Utstillingen vil bli kurert av utstillingsarkitekt Piotr Zamecznik. Kunstnerne som har laget egne votivgaver er: Gunnhild Bakke, Eva Berge, Bård Breivik, Randi Eilertsen, Jon Gundersen, Karen Klim, Morten Myhre Løberg, Brita Skybak, Kari Steihaug, Kjell Torriset, Gunnar Torvund, Terje Uhrn og Beth Wyller.

Bønn om hjelp 

Votivskikken er en katolsk tradisjon som levde videre i folkelig religiøsitet langt inn på 1800 tallet. Både i votivgavene og i selve vandringen lå det et løfte om botsgjerning eller et håp om bønnhørsel. Storli omtaler votivskikken som en "kriserite" hvor mennesker i nød, sykdom og fortvilelse søkte hjelp og trøst i verden som ennå ikke var "avfortryllet". Disse lovegavene (votivgavene) var av svært forskjellig art. Det var ikke uvanlig å gi to- eller tredimensjonale avbildninger av syke kroppsdeler, i middelalderen formet i voks eller skåret ut i tre. De var også illustrasjoner og vitnemål på den hjelp man håpet å motta på et hellig sted hvor guddommen var representert gjennom en særlig mirakuløs kraft.Skikken er tett knyttet til pilegrimsvandring/valfart og som sådan er valg av visningssted ikke tilfeldig da søker ønsker å bringe votivgaver, kunstverk og utstillingsrom i kontakt med hverandre. I steinmuren på domkirkeruinene ble det på 1920-tallet funnet en finger av sølv som antas å være en votivgave. Denne gjenstanden vil danne inngangen inn til tematikken og vil bringe en ekstra dimensjon til formidlingen i Domkirkeruinene på Hamar.

Utstillingen vil finne sted på Domkirkeodden i Hamar og i Erkebispegården i Trondheim.