Mellom politikk og kunst

Vigdis Moe Skarstein:
Mellom politikk og kunst. Innlegg i forbindelse med konferansen Mer demokrati - mer kultur den 14. november 2007.

Politisk mandat
Jeg regner med at jeg er tildelt tittelen "Mellom politikk og kunst" fordi Kulturrådet bokstavelig talt står mellom politikken og kunsten. Kulturrådet er myndighetenes organ for tildeling av midler til kunst- og kulturområdet, med mandat fra Regjeringen og budsjett vedtatt i Stortinget. Samtidig er vi en av de instansene i forvaltning (forvaltning og ikke byråkrati - i vid forstand) av midler til kunst- og kulturområdet som har tettest kontakt med kunsten. Vi blir gjennom vår praksis en representant for kunstens plass i politikken.

Myndighetene er kanskje den viktigste premissleverandøren for at kunstneriske ytringer skal kunne finne sted. I et samfunn som det norske hvor markedet er for lite til at det alene kan skape stort nok mangfold, og hvor vi kanskje ikke heller vil det, er offentlige bevilgninger en viktig basis for kunstnerisk virksomhet. De politiske partiene setter viktige økonomiske rammebetingelser for kunst gjennom de til enhver tid gjeldende kulturbudsjetter. Vi ønsker at de politiske partier skal ha bevissthet om kunsten og kulturens viktige forutsetninger i samfunnet. Vi ønsker også at det er en partipolitisk og parlamentarisk diskusjon om kunst og kultur - generelt. For tida fører det til store bevilgninger på kultur.

Armlengdes avstand
Men når Stortinget har bevilget sine penger, er idealet armlengdes avstand: ingen styring på utøvelse av kunst, kunstens innhold eller egenart. Ingen styring av enkeltsaker i Kulturrådet. Det betinger en armlengdes avstand til den vurderingen som må gjøres av bevilgninger til de enkelte kunstneriske ytringer, så vel som til ytringene. Et av de store spørsmålene som stadig må være på dagsorden, er hvordan man oppnår denne armlengdes avstand. Jeg ser at det heldigvis også er et av spørsmålene i mandatet til Løken-utvalget.

Norsk kulturråd ble opprettet blant annet for å representere en slik armlengdes avstand. Armlengdes avstand fra detaljstyring i de bevilgninger som gis til fordeling, og armlengdes avstand også til eventuelle særinteresser gjennom at rådet ikke er satt sammen av medlemmer fra interesseorganisasjoner. Kulturrådet får god innsikt i den kunstneriske utviklingen gjennom kontakt med kunst og kunstnere, både via søknader, tildelinger og oppsøkende virksomhet, men også gjennom at fagutvalgene og rådet er bredt satt sammen - også av kunstnere. Bredden gjelder både estetikkområder, genre og geografi.

Noen har stilt spørsmål om rådet kanskje kan få for liten avstand mellom oss og dem vi bevilger til. I et lite land med får mennesker vil dette alltid være et dilemma som en bør ha fokus på, gjennom åpen debatt om det som praktiseres.

For å svare på hvorfor det er viktig med armlengdes avstand, er det viktig å stille spørsmål om armlengdes avstand fra hva og til hvem.

Hvem skal bevilge slik at kunsten blir fri?

Vi kan ikke forvalte oss til god kunst
Innholdet i kunst kan ikke bestilles, like lite som forskningsresultater kan det. Kunsten må være fri - både fra styring fra myndigheter og private. Kunsten har alltid stått sentralt når det gjelder å forme vår virkelighetsoppfatning. Vårt århundres diktatorer har visst dette og har tatt kunsten med dens forførelsespotensiale i bruk for politiske formål. I våre liberale demokratier er kunsten blitt mer provokatorisk og kritisk i forhold til moralnormer og samfunnsinstitusjoner. Kunsten må være et korrektiv til samfunnsutviklingen, til politikken.  Det betinger avstand.

Men det fratar ikke staten ansvaret for å legge til rette for borgernes faktiske ytringsmulighet, bl.a. gjennom det offentliges støtte til kunst og medier på norsk og minoritetsspråk. Dette ble bl.a. påpekt i ytringsfrihetskommisjonens utredning.

Kunst som ytring
Kunst er ytring. I utredninger om ytringsfrihet og eierskap i media, er det lagt vekt på at ytringsfriheten kan bli begrenset ved eierkonsentrasjon og krysseeierskap. Jo flere eiere, jo flere ytringer - men innen en viss grense for at det også skal være økonomisk grunnlag for å eie og drive.

Er en slik tankegang også valid for tildelingsinstanser som vurderer og bevilger penger til kunsten? Er det en sammenheng mellom mangfold i tilskuddsordninger og mangfold i kunstneriske ytringer? Hvor går grensen her for det økonomiske grunnlaget for å bevilge, bl.a. uten at en for stor del av pengene går til administrasjon av ordningene, slik statsråden har satt på dagsorden? Eller at ordningene blir for spredte til å ha effekt?

Et variert medietilbud forutsetter både et kvantitativt og et kvalitativt mangfold.

Gjelder det også for kunsten? Er det en sammenheng mellom antallet selvstendige vurderingsinstanser, bevilgningsinstanser og mangfoldet i kunstneriske ytringer og kulturtilbud? Eller, finnes det en grense, slik som for eierskap - og kan mangfold sikres på annet vis?

Spredning av makt - hvordan
Vi ønsker og tilstreber mangfold. Basistenking for tildeling av midler til kunst og kultur som for alle områder, er at en får mer demokrati gjennom spredning av makt.

Det er ulike måter å spre makt på i denne sammenhengen - og ulike motforestillinger:

- flere tilskuddskilder, mange instanser som bevilger og vurderer.

- mange utvalg, innen ulike områder som. f.eks. musikk eller billedkunst, eller på tvers av fagområder, som det Kulturrådet står for.

- utvalg innen flest mulig genre, formspråk?

- faren for ekspertsystemer på bekostning av eksperimenter? Ikke minst på tvers av genre, form, fag.

- skal de være kunstnerstyrte, representative, regionale?

- hvor store må slik et utvalg være om en skal ha representativitet for alle komponenter? Blir de for store?

- regionalisering? Hva med habilitet og grad av andel til administrasjon? Det siste gjelder jo uavhengig av hva slags kriterier/argumenter det er for å ha flest mulig instanser for å spre makt. Hvordan forholde seg til det globale kjennetegnet - i forhold til det regionale?

- tungt å søke mange steder eller gir det sikkerhet, flere muligheter å bli vurdert av flere instanser? 

- representativitet via interesseorganisasjoner eller oppnevninger på fritt faglig kunstnerisk grunnlag. Hvem vurderer det?

Kanskje en av de viktigste diskusjonene om hvilken type instanser det skal være  mellom politikk og kunst, er om det skal være  

Faginstanser som går i dybden eller være tverrkunstneriske utvalg
Skal vi ha spesialisering hvor for eksempel instanser som utøver eller forvalter musikk bevilger penger til musikk - og billedkunstinstitusjoner til billedkunst osv. Det har sin styrke i kunstnerisk og faglig innsikt og innsyn gjennom å kunne konsentrere seg om ett felt.

Eller skal en ha bevilgningsinstanser som ser områdene på tvers, ikke kan gå like dypt inn i hvert enkelt område, men få oversikt over utviklingen innen flere?

Det finnes ikke noe entydig svar på dette, og avhenger også noe av hvordan utviklingen til en hver tid er. Jeg tror imidlertid i dag med globalisering, sprenging av genregrenser og kunstens nye kommunikasjon at det er viktig å se på tvers. Så kan det selvsagt gjøres begge deler - men det koster også.

Leve med dilemmaer
Jeg vil imidlertid advare mot å tro at det finnes noe fasitsvar. Samme hvor tilnærmet rettferdige ordninger en kan finne, hvor lite administrasjon en kan oppnå for å frigjøre midler til utøvende virksomhet, må det utøves skjønn. Ropet på kriterier, på en rettferdighet som ikke finnes, som blir som maler en kan fylle ut for å ta en avgjørelse, er den største faren for ensrettet kunst.

Garantien mot misbruk av makt ligger i at det er diskusjon i det offentlige rom - og i de respektive utvalg eller instanser. Verdien i diskusjonen i seg selv som grunnlag i å utøve skjønn, kan ikke undervurderes. Men vi må som statsråden er opptatt av finne balansen mellom kostnader til forvaltning, enten den ligger i kulturrådet, departementet eller andre instanser og det som skal brukes til utøvende kunstnerisk virksomhet. Vi må også finne den balansen når det gjelder der kunstnerne selv blir satt til å vurdere. Ellers risikerer vi at alle kunstnerne sitter i utvalg og råd istedenfor å skape kunst? (er spent på hvor mange som kommer til å ville skjønne at det siste er spissformulert)

Om vi skal lykkes med å fokusere på vilkår for utøvelse av kunst, må vi leve med de dilemmaene som oppstår i avveiningen mellom de ulike hensyn. Ja, kanskje kan de være fruktbare? Dersom de går på innhold og ikke for stor spredning av midler.

Norsk kulturråds framtid
- er en viktig del av den evalueringen som skal skje. Kulturrådet er glad for å bli vurdert. En hver ordning må gås i gjennom med jevne mellomrom for å ha legitimitet. Kulturrådets oppgaver, portefølje har vært endret mange ganger. Men ikke hovedstrukturen.

Jeg tror det skyldes at Kulturrådets struktur har en fin balanse mellom de hensyn mange etterspør i en struktur for kultur hvor frihet og struktur skal spille sammen.

Kulturrådet er sammensatt med oppnevninger fra Storting, Regjering og etter anbefaling fra KS. Det er i seg selv et utgangspunkt som sprer makt. Innenfor den rammen som gjelder, er det spredning i kompetanse, erfaringsbakgrunn og geografi. Kulturrådets sammensetning balanserer innen sin virksomhet, både faglig dybde i fagutvalgene, tverrfaglig og fagpolitisk i rådet. Og administrasjonen har faglig bakgrunn i tillegg til forvaltningskunnskap. Dette gir et hundretalls personer med variert bakgrunn til vurdering av tildelinger, i summen av administrasjon, utvalg og råd. Slik det er satt sammen gir det spredning i kompetanse - og makt. En nylig kartlegging av administrative kostnader og arbeidsmengde for Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde og Statens kunstnerstipend viser at 5.7 % av den totale budsjettramma utgjør driftsmidler. Det er ikke mye, og det er redusert.

Rådgivende organ
I tillegg til å bevilge penger innenfor de rammene og det mandatet Kulturrådet har fått, har vi som oppgave å være rådgivende organ for myndighetene. Disse rådene gir vi direkte på etterspørsel, men først og fremst gjennom de prioriteringene vi gjør i våre budsjettsøknader. Med ny budsjettstruktur blir det enda viktigere enn før å vise premissene for rådets prioriterte anbefalinger allerede i budsjettsøknaden. Rådets råd vises også gjennom egne tildelinger hvor vi gjør implisitte kvalitetsvurderinger.  Det vil si at vi både gir råd i kraft av teoretisk bakgrunn, praktisk erfaring, kontakt med miljøene og ikke minst gjennom å se utviklingen på tvers av fag- og estetikkområder.

Dilemmaet for Norsk kulturråd er at administrasjonen skal balansere å ha oppgaver direkte fra Kulturdepartementet som en forlengelse av forvaltningen og å være sekretariat for rådet. Det er både kapasitetsmessig og interessemessig en utfordring. Men det er kanskje også et dilemma til å leve med?

For å sikre mest mulig grundig - og mangfoldig - behandling av søknader behandles søknader både av administrasjonen, av fagutvalg og noen ganger av underutvalg eller konsulenter, før det avgjøres i rådet. Det gir en sikkerhet for behandlingen, men selvsagt også en kostnad. De to hensynene må avveies når en velger løsning.

Jeg er spent på Løken-utvalgets arbeid og resultat og på hva slags struktur kulturen vil ha som et resultat av det arbeidet.

Bilde: Vigdis Moe Skastein, Leder av Norsk kulturråd

----------------------------------------------------------------
Om Løken-utvalget
Utvalget skal se på strukturendringer og tilskuddsordninger på kulturfeltet, og ledes av direktør for FILM&KINO, Lene Løken. Utvalget skal legge fram en delutredning om tilskudd til det rytmiske musikkområdet innen 1. februar 2008 og en endelig utredning innen 1. juni 2008. Statskonsult vil være sekretariat for utvalget. Her finner du mer  informasjon om Løken-utvalgets sammensetning og mandat