Ny støtteordning - gamle skillelinjer
Norsk kulturråds avsetning til fri scenekunst er i 2001 på ca. 29 millioner kr. I den nye forskriften for støtteordningen fra 1998 ble følgende momenter presisert: Ordningens formål er å styrke den nyskapende scenekunsten utenfor institusjonene. Kvaliteten og det kunstneriske potensiale i søknaden er utslagsgivende for behandlingen. En scenekunstkonsulent utarbeider sammen med bisittere innstilling til Faglig utvalg for scenekunst som fremmer sine tilrådninger for vedtak i Kulturrådet. Det blir kun gitt prosjektstøtte, og den gis enten til enkeltproduksjoner eller til prosjekter av en varighet inntil fire år.
En viktig konsekvens av omleggingen har vært at de prioriterte prosjektene får et tilskudd nærmere søknadssummen, og at andelen av midler til flerårige prosjekter har økt. Dette har bidratt til en profesjonalisering av de utvalgte prosjektene. Samtidig er det flere prosjekter enn tidligere som ikke får støtte. Dette har skapt kontroverser i scenekunstmiljøet, ikke minst i en periode der antall søknader fra det frie scenkunsfeltet har økt.
Ett annet viktig trekk ved omleggingen er den nye organiseringen og spesielt scenekunstkonsulentens rolle. Konstruksjonen er forholdsvis ny i Norge og konsulentens posisjon i feltet har vært gjenstand for debatt.
Forfatterne analyserer det frie scenekunstfeltet ut fra et skille mellom en gruppe kunstnerne som har utvikling av kunsten for sin egen skyld som drivkraft - “de avantgardistiske”, og en gruppe som legger kunstpolitiske målsettinger, som f.eks. det å nå ut til et bestemt publikum, til grunn for sitt virke. De hevder at vekten på kunstfaglige verdier og nedtoningen av tradisjonelle kunstner- og kulturpolitiske idealer i ordningen, er mer i tråd med den avantgardistiske posisjonen enn den målgruppeorienterte: “Slik sett kan det hevdes at ordningen har en innretning som er bedre egnet til å fange opp og ta vare på den “avantgardistiske” fløyen av feltet enn den målgruppeorienterte.”
Forfatterne drøfter også strukturelle dilemmaer i ordningen. Satsingen på flerårige prosjekter har ført til større forutsigbarhet og har vært viktig for å bygge opp prosjekter med stor kunstnerisk livskraft. Dette fører imidlertid til at en stor andel av midlene blir bundet opp. Det blir derfor vanskelig for ordningen å ha den fleksibiliteten i tildelingene som er ønsket. En viktig årsak til dette er at det ikke finnes andre ordninger på feltet som kan fange opp prosjekter som har vist seg å være kunstnerisk levedyktige.
(Nr. 23 i Rapportserien)