Dårlig forklarte forskjeller

Det er med undring vi registrerer at Norsk Kulturråd år etter år avspiser en av landets største og mest populære musikkfestivaler med småpenger i støtte.

150.000 kroner er alt Sildajazz-festivalen får fra kulturrådet for 2008.

Søknaden lød på en million kroner.

Søknadsbeløpet ble fastsatt ut fra hva flere andre tilsvarende festivaler får i støtte, ifølge festivalsjef Bjarne Dankel jr. Vi forstår Dankels frustrasjon når han peker på at Kongsberg Jazzfestival blir støttet med 1,5 millioner, mens Sildajazzen altså må nøye seg med tiendeparten. Det skal svært gode, og selvsagt saklige, argumenter til for å forsvare en slik forskjellsbehandling.

Det kan vi ikke se at leder for festivalutvalget i kulturrådet, Morten Mølster, har når han til vår avis prøver på nettopp dette. Vi har selvsagt forståelse for at kulturrådet har en vanskelig jobb når det skal passe på at festivalfloraen i Norge er mangfoldig og variert. Hensynene man må ta er sikkert mange, men da hadde det i hvert fall vært fint å få vite hvilke resonnementer som ligger bak for eksempel støtten til Kongsberg Jazzfestival og Sildajazz.

Mølster kan forstås dit hen at Sildajazz har penger på bok og jevnt over går så godt at den klarer seg uten støtte. Hvis det er hovedargumentet burde Kongsberg Jazzfestival og Sildajazz kommet mer likt ut av tildelingsmøtet i kulturrådet - all den tid begge festivaler kan skilte med 4,7 millioner kroner i egenkapital.

Så det må ligge andre vurderinger til grunn i tillegg. Og de må nødvendigvis være av den mer kunstneriske eller kulturpolitiske sorten. Og da er det nærliggende å anta at kulturrådet mener Kongsberg Jazzfestival er av betydelig mer høyverdig karakter enn Sildajazz. Men om det er tilfelle får vi jo ikke

vite. For når Sildajazzen i fjor sendte en offisiell klage og ba om en forklaring på hvilke kriterier som lå til grunn for festivalens ytterst beskjedne støtte, var svaret at kulturrådet ikke har plikt til å begrunne sine vedtak.

Det kan så være, men rådet hadde etter vår mening stått sterkere som organ om det hadde våget seg på en begrunnelse.

Vi mer enn aner en forfinet, høyt hevet kulturell nese uten sans for festivaler med folkelig preg bak behandlingen av Sildajazz. Festivalen ønsker selv å spisse programmet, gi rom for de smalere arrangementene og kanskje våge seg på et bestillingsverk. Det synes vi tiden er inne for. Og da burde kulturrådet

heve seg over fordommer om overdreven folkelighet, og heller gi sitt bidrag til at de mange tusen som besøker Sildajazz får et enda bredere tilbud enn de har hatt til nå. Også veldrevne festivaler fortjener støtte for å utvikle seg.